2.Mos.3

I dagens kapittel blir Moses kalt av Gud.

  7 Så sa Herren: «Jeg har sett hvor vondt mitt folk har det i Egypt, og hørt hvordan de klager over fogdene. Jeg vet hva de må lide.  8 Jeg har steget ned for å fri dem fra egypterne og føre dem opp fra dette landet til et godt og vidstrakt land, et land som flyter med melk og honning.

Kjenner jeg blir glad når jeg leser dette - at "Gud har steget ned" - han har kommet for å være nær sitt folk. Minner meg om Guds trofasthet som blir beskrevet i salme 139;

Farer jeg opp til himmelen, er du der,
        rer jeg leie i dødsriket, er du der.
     9 Tar jeg morgenrødens vinger på
        og slår meg ned der havet ender,
    10 så fører du meg også der,
        din høyre hånd, den holder meg fast.
Moses blir skremt over det store kallet, og føler seg absolutt ikke at dette er noe han kan mestre. Men Gud sier at han KAN det, fordi Gud selv går med ham.

Men Moses sa til Gud: «Hvem er vel jeg? Kan jeg gå til farao og føre israelittene ut av Egypt?» 12 «Ja,» svarte han, «for jeg vil være med deg!

Det er også i dette kapitlet Gud forteller sitt navn "JEG ER"  (v.14)

Moses var fremdeles ikke helt sikker, og det endte med et aldri så lite kompromiss :) Men det får vi høre mer om i neste kapittel (2.Mos.4)


(refleksjoner fra 2019 her)