I dagens kapittel fant jeg rett og slett igjen et vers som en gang var min bønn. Ja, jeg hadde til og med skrevet den på en stor lapp og hengt den på veggen i soverommet. En bønn om å få være der for andre.
Det er fortsatt mitt ønske! Jeg skulle ønske jeg hadde så mye mer av det! Så alt for ofte føler jeg meg bundet av frykt. Frykt for ikke å være bra nok. Frykt for å si eller gjøre noe dumt. Frykt for hva andre måtte tenke og mene.
En frykt jeg vet Gud kan blåse bort. Jeg smiler litt, for jeg har jo erfart at Gud kan - i blant. Men så faller jeg tilbake i smørja... Heldigvis tror jeg på en Gud som aldri gir opp. Og det har ikke jeg tenkt til heller - så jeg ber igjen!
Herren Herren har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne styrke den trette med mine ord. Han vekker mitt øre hver morgen, han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører. (v.4)
(refleksjoner fra 2019 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar