1.Mos.43

Må si jeg fryder meg når jeg leser dagens kapittel. Gjenforeningen av brødrene og Josef er både spennende og rørende. Det å se Josefs reaksjon, måten han møter dem på, oppfyllelsen av tidligere drømmer, og ikke minst; Josef tro og tillit til Gud oppi det hele.

I forrige kapittel nevnte jeg hvordan Jakob i angst og nød trodde at nå var slutten kommet - han ante ikke at det hele var en åpen dør til stor velsignelse og glede.

Det samme gjaldt brødrene i dag. Skjelvende stod de foran denne Faraos nestleder, og fryktet det verste... de ante ikke at redningen stod foran dem. Ikke en hvilken som helst redning heller - deres savnede BROR!

Brødrene var redde og fryktet straff for den overraskelsen de fikk sist de var i Egypt. Hvordan hadde pengene havnet i sekkene deres...? Nå fryktet de straff for dette. Kanskje ikke så rart? Det hadde hendt mye fram til nå - og Jakob selv så slutten komme. De visste ikke at redningen var nær og at denne Faraos nestleder hadde rett; i sekkene lå Guds velsignelse - temmelig ufortjent. Akkurat som Guds nåde er - også for oss.

Når sant skal sies, har nok gjenforeningen hatt en bismak for brødrene, selv om det ble redningen. Men for Josef? Han så det store bildet. Han så Guds ledende hånd i det hele. Josefs klippefaste tro og tillit til Gud gjorde ham ikke til en som bare tenkte på Gud. Følelsene ble for sterke for Josef da han så brødrene igjen. Han måtte gå ut for å gråte. Tenk hva han hadde gått og bert på i alle disse årene? Til tross for framgang og styrke i Gud?


(refleksjoner fra 2019 her)