Dagens kapittel er først og fremst en velsignelse over Israel. Men jeg legger også merke til versene som bruker naturen i lovsangen. Kjenner jeg får lyst til å synge med i den, som en del av Guds skaperverk. Visst lovsynger naturen sin Gud! Men det ser også ut som om Gud synger, som om han bruker naturen til å velsigne oss :)
Jeg øser vann på den tørstende jord
og lar bekker risle over det tørre.
Min Ånd vil jeg utøse over din ætt,
min velsignelse over din etterslekt.
De skal vokse opp som siv mellom vann,
som popler ved bekkefar.
Rop av jubel, du himmel,
for Herren har grepet inn,
jordens dybder, rop av fryd!
Bryt ut i jubel, alle fjell,
du skog med alle dine trær!
(refleksjoner fra 2019 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar