Paulus er både konkret og direkte i dagens kapittel.
Og min første tanke var også at han var "barn av sin tid", for vi kan da bruke rettsapparatet vårt...? Men så kom jeg på at det neppe var hovedbudskapet, heller dette med å leve sant og ekte, det å være bror og ikke konkurrent, det å være ærlig og ikke gribb... det å heller lide urett, enn å kjempe mot en bror.
Kjenner en liten protest inni meg når jeg hører "lide urett" - for hvem vil det? Men om jeg vet at Gud vil sørge for meg uansett, hva lider jeg da? Er ikke hans omsorg det viktigste av alt?
Den siste delen av kapitlet er også viktig - den at vi med hele vår kropp, sjel og ånd, er et Guds tempel.
(refleksjoner fra 2019 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar