Dagens salme rørte meg på en litt annerledes måte. Mange av Davids salmer avslutter gjerne med optimisme. Uansett hvor mørke de kan være i starten.
22 Herre, forlat meg ikke!
Min Gud, vær ikke langt borte fra meg!
23 Skynd deg og hjelp meg,
Herre, min frelse!
Men når han skrev denne salmen var han for tung til sinns for å klare det. Han kjenner seg virkelig langt nede, både fysisk, psykisk og sosialt. Men han vet hvem han lengter mest etter!
16 Men det er deg, Herre, jeg venter på.
Du vil svare meg, Herre, min Gud.
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar