Et innholdsrikt kapittel må jeg si. Den starter med Jesus, Peter, Jakob og Johannes på "forklarelsens berg" Tenk å få være så nær Jesus personlig, at de virkelig får se hvem han ER. Og så trygge de må ha følt seg på deres verdi som venner og etterfølgere, siden Peter frimodig kunne si "Det er godt at VI er her" :-D Nå endret følelsene seg etter hvert, fra trygghet og stolthet, til frykt og ærbødighet, når de hørte røsten fra himmelen.
Jeg tror likevel at forholdet fortsatte å bestå av det hele - både trygghet og ærbødighet. Jesus viste jo også at han stolte på dem. Han delte noe med dem som var bare deres. I alle fall en stund til. Nesten så jeg tenker "Åh, om jeg hadde fått være der?" :) men jeg er heldig i dag - å få være Hans barn. Så glad jeg er for det!!
Senere i kapitlet får disiplene et problem... de har bedt for en syk gutt, uten at noe hendte. Når Jesus ber, skjer underet straks. Og de undrer seg over hvorfor ingen ting skjedde når de selv ba. Da svarer Jesus at dette tilfellet ikke gikk uten bønn og faste...
Som om det er en forskjell, at noe kan man bare be en enkel bønn over, mens andre ting krever mer intensitet i bønn - som en kamp i åndens verden?
Det forteller også at bønn kan utrette noe!
Den siste delen av kapitlet er rett og slett morsom. I stede for å ha penger klart til skatten, sier Jesus "Gå ned og fisk. Den første fisken du får skal du åpne munnen på, og i munnen skal fisken ha pengene du trenger..." Artig? :-D
(refleksjoner fra 2019 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar