Job.21

I dagens kapittel øser Job ut sin bitterhet - både overfor mennesker og Gud. En bitterhet blandet med sorg og frustrasjon.

"Hør på meg - bare hør på meg, og la det være min trøst" sier han (v.1) Han opplever ingen trøst i sine venners tale... (han blir jo verken trodd eller forstått heller)

Også synger han ut sin frustrasjon over at det går bra med de gudløse, mens han selv som troende lider. "Hvorfor gjør Guds så?" Midt i denne tankerekken blir Job så fortvilet at han også sier i v.15
Hvorfor skal vi tjene Den Allmektige?
        Hva nytter det at vi ber til ham?»

Det er lett å forstå at Job er deprimert... og jeg kjenner jeg får virkelig vondt av ham. Han ser ikke lenger at Gud er der (selv om han faktisk er det) I tillegg opplever han ingen trøst eller forståelse hos vennene sine og gir uttrykk for dette i siste vers i dette kapitlet;

Nei, dere trøster meg til ingen nytte,
        falske er de svar dere gir.
Job må føle seg utrolig alene. Ikke nok med at han lider fysisk, men han blir verken trodd eller forstått heller. "Deres trøst er til ingen nytte" sier han i siste kapittel. Ja, han kaller dem falske også.

Var de falske, eller bare preget av datidens "teologi"?... som virkelig var til ingen nytte!

Noen ganger tror jeg faktisk at man bare må legge ALT til side og bare være menneske...
Jeg føler selvsagt med Job - samtidig som jeg er glad for at bibelen er ærlig på Jobs tanker og følelser midt oppi det han møter.


(refleksjoner fra 2019 her)