1.Sam.15 er både et trist og vanskelig kapittel syntes jeg. Trist fordi den flotte karen som på så spesiell måte ble utvalgt av Gud til å bli selveste kongen - faller så dypt og mister alt. Han tenker ikke lenger på Gud, i alle fall lite. Han tenker mye på seg selv. Griper til seg rikdom han ikke eier, setter opp en minnestøtte om seg selv, og tar ikke fem øre for å lyve profeten rett opp i øynene. Og som om det ikke er nok, tilbyr han seg å tilbe Herren ved å "ofre" det som aldri var hans...
Noe gikk fullstendig galt med den flotte fyren.
Vi leser om profeten Samuel som ble harm, men som også sørget dypt over Saul.
En annen ting som forundrer meg, er teksten "Gud angret at han hadde gjort Saul til konge" Kom Sauls personlige endringer som en overraskelse på Gud?
(refleksjoner fra 2019 her)
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar