Du kan lese hele kapitlet her
Den menneskelige faktoren er ganske gjenkjennelig i dette kapitlet. Både av ønsker og unnskyldninger. De ville ha en konge, og første argument var "alle andre har det". Jeg tror de innerst inne visste hva som var rett. Til nå var de jo styrt av en profet - en åndelig veileder. En konge ville være mer opptatt av det materielle og timelige. Og hva var unnskyldningen? Du profet, er gammel, og dine sønner følger ikke i dine fotspor... Og finne nye profeter var visst ikke i tankene en gang.
Om det er noe vi vil ha, er det ofte lett å finne både grunner og unnskyldninger - dessverre..
Jeg grunner på Din høye herlighet og ære, og på Dine underfulle Ord. (Salme 145;5) Når jeg vandrer etter Dine lovbud er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på Dine påbud og tenke på Dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke Dine Ord. Gjør vel mot Din tjener så jeg kan leve og holde Dine Ord. Lukk opp mine øyne så jeg kan se de underfulle ting i Din lov (Salme 119;14-18)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar