Job.16

Du kan lese hele kapitlet her

Nesten vondt å lese dagens kapittel. Tror jeg bare tar fram noen vers, og tror det sier såpass mye at det ikke trengs noen kommentarer.


Job tok til orde og sa:
     2 Jeg har hørt nok av dette;
        plagsomme trøstere er dere alle.
     3 Blir det aldri slutt på tomme ord?
        Hva er det som egger deg til å svare?
     4 Jeg kunne vel også ha talt som dere
        hvis dere hadde vært i mitt sted.
        Da kunne jeg ha holdt fine taler
        og ristet på hodet av dere.
     5 Men jeg ville ha styrket dere med min tale
        og ikke spart på milde ord.
     6 Om jeg talte, skulle det ikke mangle på medynk;
        og den tok ikke slutt om jeg holdt opp.


Jobbs anklage og sorg er virkelig forståelig. Og sorgen blir ikke mindre av at han tror at det er Gud selv som plager ham med alle smertene. For en bunnløs fortvilelse han må ha vært igjennom? At han i det hele tatt greide seg? Først mistet alt og alle, så vanvittig syk, og for noen "venner"?!
Snakk om å måtte kjenne seg fortapt og alene!


(refleksjoner fra 2019 her)