fredag 24. februar 2017

4.Mos 11

Dagens kapittel er et spennende kapittel, et som virkelig treffer hjertet!

Det starter med følgende overskrift "Folket klager, og Gud gir dem mat". Det er mange måter å be på, og klaging er en av dem..... ikke akkurat den beste, men selv slike bønner hører Gud. 

Men jeg skal være ærlig. Det var ingen smilende Gud som mottok den bønnen.... han var faktisk sint (v.1) og folket ble skremt og løp til Moses. 
Her fortsatte de med sin klage, og denne gangen skjer det noe underlig. De som hadde levd som slaver i Egypt og virkelig led under det, og som hadde blitt utfridd fra dette på mirakuløst vis - de har plutselig glemt hvordan det egentlig var;
 4 Flokken av fremmede som hadde sluttet seg til dem, fikk veldig lyst på mat. Da begynte også israelittene å jamre seg igjen. «Å, om vi kunne få spise kjøtt!» sa de. 5 «Vi minnes fisken som vi spiste i Egypt, og som vi fikk for ingenting. Vi minnes agurkene, melonene og purren, rødløken og hvitløken.  6 Nå svir det i brystet, for vi mangler alt. Vi ser ikke annet enn manna.»

Moses selv svarte med en ny klagende bønn
11 Han sa til Herren: Hvorfor gjør du din tjener så vondt? Hvorfor har du ingen godvilje for meg, siden du legger på meg den byrden å sørge for hele dette folket?
14 Alene greier jeg ikke å bære hele folket. Det er for tungt for meg. 

Det er da det skjer, en av de to helt fantastiske svarene Gud gir;
 16 Da sa Herren til Moses: La sytti av Israels eldste komme sammen, de som du vet er folkets eldste og tilsynsmenn. Ta dem med deg til møteteltet og la dem tre fram sammen med deg. 17 Så vil jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og gi til dem. De skal hjelpe deg å bære den byrde som dette folket er, så du slipper å bære den alene.

Var det ikke et nydelig, helt fantastisk svar? Gud hører bønner, uansett hvordan vi ber dem. Han ser til hjertet. 

Hjertets innstilling ja... der kan det jo være litt av hvert. Og jeg tror dessverre noe av dette kom fram i folkets klage. 
Jeg må innrømme at jeg lo godt av svaret Gud ga folket, første gang jeg leste det. For det viste meg en litt annen side av Gud. Det er som om han blir mektig irritert på folket og sier "Jammen skal dere få, så det tyter ut av nesa på dere!!"

19 Dere skal ikke få det en dag eller to, ikke fem eller ti eller tjue dager. 20 Nei, en hel måned skal dere spise kjøtt, til det byr dere slik imot at det kommer ut av nesen på dere. Slik går det fordi dere ringeaktet Herren som er midt iblant dere, da dere gråt og klaget til ham og sa: «Å, hvorfor drog vi ut av Egypt!»

"En hel måned?!!" spurte Moses fortvilet (v.21-22) hvordan skal vi klare det til så mange...? Da svarte Gud enda et nydelig svar;
 23 Herren sa til Moses: «Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om det går slik som jeg har sagt, eller ikke.»

Jeg må ta med slutten på kapitlet.... nesten som en nedtur må jeg innrømme. For helt til slutt skjer dette;
 33 Men mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, før de hadde tygd ferdig, flammet Herrens vrede opp mot folket. Han slo dem ned, og det ble et veldig mannefall. 34 Dette stedet kalte de Kibrot-Hatta’ava; for der ble de gravlagt, de som hadde vært så grådige.

Det var dette siste ordet som fikk meg til å tenke på hvordan folket hadde mottatt gaven de fikk fra Gud. Kanskje noen hadde tatt det i mot med takknemlighet til Gud? Mens andre bare hadde vært grådige og frotset i seg og kanskje prøvd å være den som sanket aller mest til seg selv osv? Uten en gang å ense at det faktisk var et Guds under?
Jeg vet ikke - jeg bare spinner rundt dette at de var grådige, og at det fikk en tragisk slutt. 

Summen av kapitlet er i alle fall at Gud hører bønn, og han bryr seg om oss. Det er viktig å ta vare på, og gjemme i et takknemlig hjerte...

torsdag 23. februar 2017

2.Tess 2

Dagens kapittel må jeg innrømme vekker litt blanda følelser.... Det minner meg om flere ting, bl.a. at vi er så mange forskjellige kristne, og ikke alle klarer å samarbeide heller (men heldigvis, heldigvis er det også mange som kan, på tross av ulike meninger) En annen ting er at mye forandrer seg også underveis. Jeg har vært en kristen i 50 år, så noen tider jeg da opplevd, på både godt og vondt. Mest godt da, siden jeg er både stolt, glad og takknemlig for den troa jeg har fått!!

Paulus starter kapitlet slik;
Når det gjelder vår Herre Jesu Kristi komme og hvordan vi skal samles hos ham, ber vi dere om dette, brødre:  2 La dere ikke så lett drive fra vett og sans, og bli ikke skremt, verken av åndsåpenbaringer, av påstander, eller av brev som sies å være fra oss, om at Herrens dag alt er kommet. 

og det gir faktisk trøst. At jeg først og fremst kan hvile i Guds hender. Om noe skremmer meg, eller er umulig å forstå, da kan jeg legge det til side og stole på GUD.

Datidens kristne så også ut til å ha blitt skremt av noen, og Paulus gjør så godt han kan for å berolige dem og undervise dem. Han forteller om den lovløse... og jeg forstår selvsagt ordet lovløs, men bortsett fra det, så må jeg innrømme at Paulus sin tale ble litt kryptisk for meg... 

 9 Når Den Lovløse kommer, har han sin kraft fra Satan, og han opptrer med stor makt og med under og falske tegn. 10 Med all slags urett forfører han dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot og elsket sannheten, så de kunne bli frelst. 11 Derfor sender Gud over dem en villfarelse som virker i dem så de tror løgnen. 12 Og slik skal de få sin dom, alle de som ikke trodde på sannheten, men hadde sin glede i uretten.

Ble først litt skremt over at Gud skulle sende villfarelse så de trodde løgnen. Men så oppdaget jeg at de var for de som ikke trodde sannheten, men hadde sin glede i urett. Det handlet altså ikke bare om villfarelse - men om egne valg og konsekvensene av dem.

Kapitlet avslutter med "Ta vare på det du har mottatt"
16 Vår Herre Jesus Kristus selv og Gud, vår Far, som har elsket oss og i sin nåde gitt oss en evig trøst og et godt håp, 17 han gi deres hjerte mot og styrke til alt godt i ord og gjerning!
Så om dagens kapittel var en utfordring for meg (og sånn skal det også være i blant!) så var disse siste ord til stor oppmuntring. Det er dette som er viktig å legge vekt på.

onsdag 22. februar 2017

Esekiel 20;1-31

Dagens kapittel starter litt underlig egentlig.... For det kommer noen til profeten for å søke råd hos Herren, og svaret de fikk var dette;

 3 Menneske, tal til Israels eldste og si til dem: Så sier Herren Gud: Kommer dere hit for å søke råd hos meg? Så sant jeg lever, jeg lar ikke dere rådspørre meg, lyder ordet fra Herren Gud.  4 Vil du dømme dem, menneske? Ja, vil du dømme, så la dem få vite om all den styggedom deres fedre har gjort. 

Men det fikk meg også til å tenke på at det ikke alltid blir det svaret vi helt hadde tenkt. Ja livet selv blir heller ikke alltid helt slik vi hadde tenkt...

....de var ulydige mot meg og ville ikke høre på meg. De kastet ikke vekk all den styggedommen som øynene deres hang ved, og vendte seg ikke bort fra avgudene i Egypt. 

Dette fikk meg til å reflektere litt over mitt eget liv. Jeg har også mine ting som både øyne og tanker henger fast ved. Ting jeg så ofte tenker at NÅ skal det blir annerledes - også ramler jeg tilbake i samme smørja... Hva skulle jeg gjort uten Guds nåde...?

 11 Jeg gav dem mine forskrifter og kunngjorde mine lover for dem. Det menneske som holder dem, skal leve. 12 Jeg gav dem også mine hviledager; de skulle være tegn på pakten mellom meg og dem. Slik skulle de vite at jeg er Herren som helliger dem.

Gud gjør det av omsorg. Jeg tenkte plutselig på at dette med hviledag ikke bare er noe vi trenger - det gir også en større mulighet til å søke Gud. Finne ro og hvile til å gjøre det, og ikke bare stresse videre med alt arbeid og andre gjøremål.

de ringeaktet mine lover og fulgte ikke mine forskrifter. Mine hviledager vanhelliget de; for i sitt hjerte holdt de seg til sine avguder. 17 Likevel hadde jeg medlidenhet med dem, så jeg ikke utryddet dem. Jeg gjorde ikke ende på dem i ørkenen.

Hva jeg skal tenke på i dag? Reflektere litt på hva "mine øyne henger fast ved", takke for Guds nåde og be om veiledning og hjelp.

tirsdag 21. februar 2017

Salme 71

"Herre, til deg tar jeg min tilflukt" slik starter dagens salme, som først og fremst er en bønn. Det er en bønn om hjelp, men også en takkebønn for hvem Gud er for salmisten

 5 Herre, Gud, du er jo mitt håp,
        fra ungdommen av har jeg satt min lit til deg.
   
  6 Fra fødselen av har jeg støttet meg til deg,


Kjenner meg takknemlig og glad for at også jeg kan si dette; I hele mitt liv har jeg hatt min tillit til Gud - og som salmisten i dagens salme, har det vært både bønn om hjelp i nød og motgang, og takknemlighet for Guds trofasthet gjennom alt.

8 Min munn er full av lovsang til deg,
        jeg priser din herlighet dagen lang.


  12 Gud, vær ikke langt borte fra meg!
        Skynd deg å hjelpe meg, min Gud!


  19 Gud, din styrke og din rettferd
        når opp til himmelen.
        Du som har gjort så store ting,
        Herre, hvem er som du?



mandag 20. februar 2017

1.Krøn 2

I dagens kapittel er det stort sett bare navn - mange underlige navn. Men vi vet i alle fall hvor de hører hjemme - nemlig Judas ætt. 

Så hva kan jeg tenke på ut fra dette kapitlet da...? 

Jeg leste et ordtak for et par dager siden "Om 100 år er det bare nye mennesker her" Tenk da hvor mange nye mennesker som har kommet og godt siden disse navnene ble skrevet ned...? Lurer på hvor mange nye som vil komme, før Gud har hentet oss hjem til sitt evige rike?

Når jeg tenker på det, så blir det nesten vanskelig å tro på at Gud virkelig kan elske meg for den jeg er, og virkelig bry seg om akkurat meg? Men det er fordi jeg tenker som menneske. Jeg vet at jeg ikke er i stand til å ta meg av særlig mange. Også skal Gud klare å ta seg av hvert enkelt menneske, blant milliarder etter milliarder...?

  Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer,
        månen og stjernene som du har satt der,
   
   hva er da et menneske, siden du kommer det i hu,
        et menneskebarn, siden du tar deg av det?  (Salme 8;4-5)


     I kjærlighet har han,
        av sin egen frie vilje, forut bestemt oss til
        å få barnekår hos seg ved Jesus Kristus,
   
   til pris og ære for hans herlighet
        og for den nåde han gav oss i sin elskede Sønn.
   
   I ham har vi forløsningen
        som ble vunnet ved hans blod,
        tilgivelse for syndene.
        Så stor og rik er hans nåde,
   
   som han i rikt mål har latt oss få. (Ef.1;5-8)


Han klarer å ta seg av hvert enkelt menneske, og elske det fullt og helt - rett og slett fordi HAN ER GUD. Tenk hvilken Gud vi tror på :-D

søndag 19. februar 2017

4.Mos 10

I dagens kapittel får vi et innblikk i hvordan det fungerte når de skulle bryte opp og dra videre til neste sted. De var jo mange, så det kunne jo fort bli kaos. Men her skulle det foregå på en helt bestemt måte, og i tur og orden. 
Så mye av kapitlet forteller om akkurat det, hvordan, hvem og når.... :)

Mot slutten av kapitlet leser jeg dette;
 29 Moses sa til sin svoger Hobab, sønn av Re’uel fra Midjan: «Nå bryter vi opp og drar til det stedet som Herren sa at han ville gi oss. Kom og bli med oss, så skal vi gjøre vel imot deg. For Herren har lovt Israel alt som er godt.» 30 Hobab svarte: «Nei, jeg blir ikke med. Jeg vil dra hjem til mitt land og min slekt.» 31 Da sa Moses: «Du må ikke forlate oss! Du vet jo best hvor vi skal slå leir i ørkenen. Du må være veiviser for oss. 32 Hvis du går med oss, skal vi dele med deg det gode som Herren gir oss.»

Moses var en leder - en som hørte direkte fra Gud. Og Gud var trofast og viste ham hvordan han skulle lede og møte folket. Likevel kjente Moses at han trengte noen. Han klarte ikke å stå alene (Tror ikke det er meningen at noen skal det heller!) Allerede første gang Gud kalte ham, ga Moses uttrykk for dette, og fikk med seg sin bror Aron. 

Denne gangen er det Hobab Moses kjenner stor støtte i, og blir kanskje redd for å miste ham? Han er i alle fall tydelig på hva han ønsker :-D

Så dagens ord får meg til å være takknemlig for at jeg ikke er alene. Jeg har venner og familie. Herre, jeg ber spesielt for de som måtte føle seg alene i dag! Jeg ber og håper at noen ser dem, og kan møte dem. Åpne mine øyne også Herre, så jeg ser! Og handler...!

lørdag 18. februar 2017

Esekiel 19

Dagens kapittel er en klagesang over de siste kongene i Juda... i form av et bilde; En løvemor som fostrer opp sterke sønner, men som blir tatt til fange, først av Egypt og så av Babylon... 

Jeg forstår at bildet av løveungene henspeiler til kongene. Jeg antok at løvemor var Gud selv, men ble litt usikker når jeg leste dette;

 10 Din mor var et vintre i hagen,
        plantet like ved vann.
        Treet bar frukt og fikk mange grener,
        fordi det hadde rikelig med væte.

 14 Ild gikk ut fra en gren på treet
        og fortærte kvistene og frukten.
        Det har ikke mer noen sterk gren
        som kan være herskerstav.

      

Bibelkommentaren (Lunde) sier at vintreets siste skudd er et bilde på den siste kongen, nemlig Sidkia...

Kapitlet avslutter med disse sanne ord;
Dette er en klagesang; og klagesang er det blitt.

Klagesangen til tross, jeg tenker på den Kongen vi tror på, kongenes Konge! Han kan ingen ta til fange eller ødelegge, han har vunnet en evig seier!

fredag 17. februar 2017

Ord 30

Dagens Ordspråk er ikke fra Salomo (også jeg som trodde han hadde skrevet dem alle...?) men fra Agur, sønn til Jake fra Massa.
En annen overraskelse jeg fikk, var starten

Gud, jeg er trett,
        Gud, jeg er trett og utmattet.
   
  2 Jeg er for dum til å være mann,
        jeg har ikke vett som et menneske.
   
  3 Jeg har ikke lært visdom,
        så jeg kan ha kunnskap om Den Hellige.


Om noen hadde sitert ordene for meg og spurt hvor de stod, så hadde jeg ikke gjettet ordspråket i alle fall. Men her er de, og når sant skal sies, så har vel mange vært i slike øyeblikk...? Å kjenne seg liten og komme til kort er i alle fall noe jeg kan kjenne meg igjen i... 

Det er flere ord jeg kunne skrevet om i dette kapitlet, men jeg begynner tidlig på jobb i dag, så tiden strekker ikke helt til.
Det var likevel to ting jeg vil ta fram, det ene veldig alvorlig, det andre bare morsomt. Det er et variert kapittel må jeg si.


7 To ting vil jeg be deg om,
        dem må du ikke nekte meg før jeg dør:
   
  8 Hold falskhet og løgn langt borte fra meg,
        og gi meg verken armod eller rikdom,
        men la meg få den mat jeg trenger.
   
  9 Ellers kunne jeg bli så mett
        at jeg fornektet deg og spurte:
        «Hvem er Herren?»
        eller bli så fattig at jeg stjal
        og forbannet min Guds navn.


Jeg har ikke helt tenkt på det, at det beste er å være "midt i mellom" i så måte. 

Så det komiske, som jeg rett og slett måtte le av 
 33 For trykk på melken gir smør,
        trykk på nesen gir blod,


mm.... sant det ;-D

torsdag 16. februar 2017

1.Krøn 1

Jeg har tenkt i det siste at jeg i hvert kapittel jeg kommenterer, skal finne noe jeg kan reflektere litt ekstra over i løpet av dagen. Men i dagens kapittel er det bare navn, så jeg må innrømme at jeg bare skummer igjennom. Det er jo helt umulig å huske alle disse navnene. Men likevel greit å vite at de står der. Så har jeg i det minste sett dem. 

Det var forresten ett navn som jeg måtte smile litt ekstra av. Om jeg kommer til å huske det skal jeg ikke påstå, men det ligna da på et navn vi kjenner....?
Det var en av høvdingene som het Oholibama :-D Kanskje en slektning til ... Obama...?

Navnene som er nevnt her, er først fra Adams ætt, så Abrahams ætt og til slutt konger og høvdinger i Edom.

Om jeg skulle reflektere over noe i dag, så kunne det jo være min ætt. Å be for dem i dag :-)

onsdag 15. februar 2017

4.Mos 9

Å feire påske (fra dagens kapittel) var en alvorlig hendelse på Moses sin tid. Også Israelittene feiret frelse (utfrielse fra Egypt) Men mens vi i vår kultur kan se fram mot noen dager fri, og minnes hva Jesus har gjort - så var deres feiring noe alle måtte være med på, og den skulle feires på en helt spesiell måte. Og om noen ikke ble med på dette .... ble det straffet med døden.. (v.13)

De hadde likevel noe som var helt spesielt - nemlig et synlig bevis på Guds nærvær. Skyen som lå over møteteltet. Den viste vei, både når det var tid for å bli og når det var tid for å reise (v.22)
Vi har jo tidligere lest om hvordan Gud gikk foran dem som en ildstøtte om natten, og som en sky om dagen. (2.Mos.13;21)


De feiret noe stort, og med fullt alvor.
Vi feirer noe enda større! Det vil jeg reflektere over i dag, i takknemlighet.


 Men Kristus er kommet som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått igjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd, det vil si: som ikke hører denne skapte verden til. Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og således vant han en evig forløsning. (Heb.9;11-12)